Sjømerker og trygg passering

Sjømerkene forteller hvor det er trygt å gå og hvor farene ligger. Du skal aldri lese et merke alene: sammenhold farge, form, toppmerke og lys med sjøkartet.

Start med ledens hovedretning

Norge bruker IALA-region A. Når du går i ledens hovedretning, skal røde lateralmerker normalt være på babord side og grønne på styrbord. Hovedretningen går ofte inn fra sjøen, inn mot havn eller opp en fjord eller elv, men den kan ikke alltid gjettes. Pil i kartet, merkingen og stigende nummerering hjelper deg å fastslå retningen.

Lateralmerker viser sidene av en led

Den vanligste typen merker denne hovedretningen direkte:

Formen er særlig nyttig når fargen er vanskelig å se. Et stangmerke kan mangle tydelig bøyekropp; da blir toppmerket og kartet viktige. Bokstav eller nummer kan identifisere merket i kartet og ved radiokommunikasjon.

Flytende merker kan være flyttet av is, strøm eller uvær. Gå aldri tett inntil bare fordi du kjenner merketypen – merket kan stå på eller nær en grunne. Mangler et kartlagt merke, reduser farten, hold god avstand til faren og kontroller posisjonen med andre holdepunkter.

Kardinalmerker viser himmelretningen til trygt vann

En annen merketype bruker himmelretning i stedet for leden. Et kardinalmerke er oppkalt etter siden du skal passere på: nord for et nordmerke, øst for et østmerke og så videre. De svarte kjeglene peker mot de svarte feltene på merket.

Merker for en bestemt fare eller funksjon

Tre andre merketyper peker ikke ut en led eller retning, men noe spesifikt:

Frittliggende fare: Svart med ett eller flere røde belter og to svarte kuler. Hvitt gruppeblink med to blink. Faren ligger under eller like ved merket, og seilbart vann finnes rundt — men bare der kartet viser tilstrekkelig dybde.

Senterleds- eller seilingsmerke: Røde og hvite loddrette striper, ofte rød kule. Det markerer seilbart vann omkring merket eller senter/landfall. Vanlige hvite lyskarakterer er isofase, okkulterende, langt blink eller morsetegn A.

Spesialmerke: Gult, med gult kryss som mulig toppmerke og gult lys. Det peker ut et område eller en installasjon, for eksempel kabel, rørledning, badeområde eller skytefelt. Betydningen står i kartet.

Faste merker og båker med viser

Merker trenger ikke flyte for å gjøre jobben sin:

Varder, båker og staker kan ha viser eller pekere. Den vannrette armen eller spissen angir hvilken side leden går på, sett i ledens retning. Utformingen varierer, og du må kontrollere merket mot kartet før du bestemmer passasjesiden.

Et fast merke kan også stå på land og danne en overettlinje sammen med et annet merke.

Farvannsskilt gir påbud, forbud og informasjon

Utenom de fem sjømerkesystemene kommer et helt eget skiltspråk. Farvannsskilt ligner trafikkskilt på land. De kan stå på land, brokar eller bøyer. Lokale regler gjelder selv om de ikke er en del av de fem sjømerkesystemene.

Rød kant brukes typisk ved fare, forbud eller restriksjon, mens blå skilt gir opplysning eller påbud. Underskilt presiserer for eksempel avstand, retning eller tidsrom. Les hele skiltkombinasjonen.

Broer, sjøledninger og seilingsløp

Samme skiltspråk brukes også ved konkrete passeringspunkter:

Markeringsskilt på broer kan vise hvor du skal passere. Kontroller fri høyde, vannstand, strøm og møtende trafikk.

Kabler og rørledninger er merket i kartet; vær særlig oppmerksom på ankringsforbud. Luftspenn har oppgitt sikker vertikal klaring i kartet.

Slik løser du en merkeoppgave

Alt dette samles i én fremgangsmåte du kan bruke på selve prøven:

1. Finn merket i kartet og bestem ledens hovedretning.
2. Identifiser type ut fra farge, form og toppmerke.
3. Les eventuell lyskarakter og sammenlign med kartforkortelsen.
4. Velg passasjesiden, og kontroller dybde og andre farer på ruten.
5. Hold utkikk etter lokale skilt og annen trafikk.